Flere av oss begynte nå å bli engstelige. «Hva kommer de til å gjøre med oss?» spurte Gunn-Marte-Petunia.
«Kanskje de får oss til å eksplodere,» foreslo Stephenie. «Og så eksplodere en gang til!»
«Er det verkeleg mogleg?» spurte Unne nervøst. «Kan ein eksplodere to gongar?»
«Jeg er skeptisk,» sa jeg. «Dere vet kanskje mer om Fedön Atkyns enn jeg, men tror dere ikke han har en langsiktig plan hvor vi kan spille en rolle?»
Plutselig gikk døra opp og traff Stephenie i hodet. Pastor Manders hadde åpnet den, og nå vinket han oss til seg.
«Jeg kan hjælpe dere ud herfra. Følg mig,» sa han. «Jeg er faktisk en dobbelt-dobbeltagent.»
«Vent et øyeblikk, onkel.» Hun sa det siste ordet med en grimase som om hun hadde spist sitronskall. «Hvordan kan vi vite at vi kan stole på deg nå?»
«Vel, i kan jo blive her i fængselet,» svarte han. «Hvorledes, kan dere vide hvad som vil ske jer da?»
«Mannen har eit poeng,» påpekte Unne. «Om han eller Fedön Atkyns vil skade oss, er det ikkje mykje vi kan gjere for å hindre det.»
«Er ikke å rømme det samme som å gi opp?» spurte Gunn-Marte-Petunia. «Vi har kommet helt hit for å gjøre en ende på ondskapen til Fedön Atkyns, og nå vil vi bare stikke av?»
«Ta’ det med ro,» sa Pastor Manders. «Jeg har, stadig nogle, es i, ærmet.»
