Hva får man om man fjerner «smør» fra «Sunnmøre»?

Plutselig gikk det et lys opp for meg.
«Dere, nå står det tonnevis av smør her inne og venter på oss. Julebaksten er redda!»
«Bortsett frå at vi berre har tre dagar å bake på,» sa Unne. «No rekk eg ikkje å bake meir enn kanskje 5! slag.»
«Du og de hardbarkeriene dine,» sa jeg.
«På den andre sida… Gratis smør til alle på det gamle lageret til Fedön Atkyns! Og etter at han døydde har vaktene hans berre stått stille og stirra tomt ut i lufta!»
Han åpna en dør og så hundrevis av kilo med Tine-smør.
«Eg skal ikkje ha noko av dette Tineskvipet,» brølte han. «Gje meg det dei har av uavhengige produsentar. Eg skal ha heim skikkelig smør til Sunnmøre,» sa Unne.

Unne hasta avgårde, og imens takka jeg alle som hadde hjulpet meg på dette eventyret.
«Nå skal nok jeg også hjem og bake,» sa jeg.
«Men du er jo en ged,» sa Pastor Manders. «Hvorledes kan du bage, med klove?»
Det hadde jeg glemt til nå. Jeg er en geit.
«Det har jeg ikke tenkt på,» sa jeg. Skulle alt dette ha vært fånyttes? Jeg ble veldig lei meg.

Gunn-Marte-Petunia kom til unnsetning.
«Du kan sikkert bli meg meg hjem,» sa hun. «Om du ikke kan hjelpe så mye med selve bakinga kan du i hvert fall hjelpe meg med å bli kvitt det jeg baker.»
Det ville jeg svært gjerne. Gunn-Marte-Petunia klødde meg i ragget. Jeg brekte fornøyd og spiste et papir jeg fant på bakken.

Lykkelig slutt.

Ingen fortsettelse følger.

Vi kom til et veiskille. Pastor Manders ville at vi skulle gå til venstre, men Stephenie stolte ikke på ham. Hun insisterte på at vi skulle gå til høyre. Mens hun og Pastor diskuterte høylytt ble vi grepet bakfra av et halvt dusin vakter. De tok oss inn i audienssalen hvor Fedön Atkyns satt på en trone av forsteinet bacon.

«Velkommen hit i dag,» sa Fedön Atkyns. «Som dere vet er jeg ond, og dere er idioter. Nå skal dere mates med pasta til dere dør av sprukket magesekk.»
Plutselig hørte vi et  voldsomt brak. En av mursteinsveggene kollapset, og inn kom to gaffeltrucker fullastede med matvarer, den ene med bacon og den andre med poteter. Den ene greide ikke å stanse, og veltet om kull. Stabelen med poteter veltet over Fedön Atkyns. Ut av gaffeltruckene kom gutten fra dagligvarebutikken i Mandal og jenta som hadde blitt igjen med lavkarbomafiaen i butikken hvor hele eventyret mitt hadde begynt.

«Dere?» ropte jeg forskrekket. «Hvordan fant dere ut om dette?»
«Vel,» begynte jenta. «Det var nå engang jeg som først fortalte deg om Fedön Atkyns, var det ikke?»
Jeg måtte innrømme det.
«Etter at kjæresten min i Mandal hadde et tilsvarende uhyggelig møte med lavkarbomafiaen, bestemte vi oss for å ta saken i egne hender.»
«Men hvordan overlevde du lavkarbomafiaen?» spurte jeg.
«Pastor Manders er også min onkel, hvorfor tror du tunnelen fra butikken gikk rett til ham? Jeg har dansk blod i årene og er vant til å ha en kartoffel eller to i halsen,» fortsatte hun.
Unne og Gunn-Marte-Petunia så himmelfalne ut. Stephenie Meyerie og Pastor Manders omfavnet familiemedlemmet sitt.
«Men Pastor,» sa jeg. «Hvorfor fortalte du da at det måtte ha gått dårlig med henne? Du sa det ikke var annet å gjøre enn å be for hennes sjel.»
«Jeg var nu engang en dobbeltagent,» forklarte Pastor Manders. «Jeg kunde ikke gøre alt let for dig.»

Unne pekte mot bacontronen. «Er Fedön daud no?» spurte han.
Gunn-Marte-Petunia kastet et blikk på ham. «Det ser  sånn ut. Han ble drept av de uskyldige potetene han hadde viet så mye av livet sitt for å demonisere. Så ironisk.»
«Vent no litt,» sa Unne. «Hadde det ikkje vore enda meir ironisk om han vart drepen av baconet?»

Plutselig gikk døra opp og traff Stephenie i hodet. Pastor Manders hadde åpnet den, og nå vinket han oss til seg.
«Jeg kan hjælpe  dere ud herfra. Følg mig,» sa han. «Jeg er faktisk en dobbelt-dobbeltagent.»
«Vent et øyeblikk, onkel.» Hun sa det siste ordet med en grimase som om hun hadde spist sitronskall. «Hvordan kan vi vite at vi kan stole på deg nå?»
«Vel, i kan jo blive her i fængselet,» svarte han. «Hvorledes, kan dere vide hvad som vil ske jer da?»
«Mannen har eit poeng,» påpekte Unne. «Om han eller Fedön Atkyns vil skade oss, er det ikkje mykje vi kan gjere for å hindre det.»

«Er ikke å rømme det samme som å gi opp?» spurte Gunn-Marte-Petunia. «Vi har kommet helt hit for å gjøre en ende på ondskapen til Fedön Atkyns, og nå vil vi bare stikke av?»
«Ta’ det med ro,» sa Pastor Manders. «Jeg har, stadig nogle, es i, ærmet.»

Det skjedde ingenting til jeg en dag undersøkte veggene i cella. «Vent litt,» sa jeg. «Dette er jo armert betong. Som arkitekt vet jeg mye om egenskapene til forskjellige byggematerialer. Dere visste kanskje ikke at armert betong har én svakhet?»
«Og hva er det?» spurte Gunn-Marte-Petunia.
«Bissel,» sa jeg dramatisk.
«Kvifor sa du ikkje noko om det før no?» spurte Unne.
«Jeg ønsket at tidslinja vår skulle ta igjen den til leserne. Nå er det 21. desember både her og bak den fjerde veggen.»
«Nå snakker du igjen om sånne ting jeg ikke skjønner et skvett av,» sa Stephenie. «Er det den fjerde veggen du skal rive ned med bisselet?»
«Nei, den fjerde veggen er nok ikke av betong,» sa jeg. «Jeg prøver den veggen der.»

Jeg gikk bort til den ene veggen, ute av synsfeltet til kikkhullet i celledøra, og begynte å gni bisselet over veggen. Noen sprekker begynte å spre seg, og så falt et område av veggen på størrelse med en inngangsdør ned på gulvet og det la seg støv overalt. Bak veggen var det en ny vegg.
«Dærsken døtte meg inn i fuglekassa!» sa jeg. «Denne andre veggen er av murstein. Jeg er redd det ikke er noen mulighet for oss å bryte den ned,» sa jeg. De andre stønnet og så surt på meg.

Vi kom oss raskt til ytterkanten av basen, og ingen av mafiafolket plagde oss underveis. Basen bestod av tre lave bygninger over bakken, alle av murstein og bølgende bortover. Det gikk en bred asfaltert vei mot hovedinngangen, hvor lastebiler og politibiler kjørte med ujevne mellomrom. Ellers var området veldig stille, med bare et lavt sus fra løvskogen som lå hundre meter bortenfor. Vi begynte å nærme oss senteret, og tok sikte på en dør som sto på gløtt. På avstand så det ut som om det var et bilde av et romvesen fra Star Wars på døra. Vi tenkte det kunne ha noe med konferansen i byen å gjøre.

Plutselig hørte vi en rumlende lyd. Det åpnet seg en luke i bakken, og det steg opp en komfyr med en panne med bacon oppå seg. Før vi fikk tenkt oss om nådde lukta oss, og vi ble stående stille. Jeg tenkte at jeg egentlig ikke hadde lyst til å gjøre noe som helst. Ut fra ansiktsuttrykkene til de andre virket det som vi hadde det til felles. Vi hadde sikkert dratt hjem igjen hvis vi hadde blitt stående der lenger, men det rakk vi ikke å gjøre før vi alle fikk en striesekk tredd over hodet.

Svaret mitt hjalp ikke. Stephenie så på meg som om jeg manglet en tvangstrøye. Det var best å dreie samtalen over til noe annet.
«Har dere lagt merke til at nesten alle vi ser ute i dag har på seg nålestripedress og solbriller? Skulle nesten tro de var lavkarbomafiosi alle sammen. Det gir vel mening også, når lederen deres holder til her.»
«Gjer han det?» spurte Unne overrasket.
«Naturligvis, vi fant jo nettopp basen til Fedön Atkyns på kartet,» sa jeg.
«Men han er ikke lederen til lavkarbomafiaen,» skjøt Stephenie inn.
«Lavkarbomafiaen gjer det dei sjølv tener mest på. Atkyns har ingen kontroll over dei. og identiteten til leiaren deira er ikkje allment kjend. Det må vere ein annan grunn til at det er så mange av dei her no,» sa Unne.
«Kanskje de skal på julebord,» foreslo jeg.
«Eller på Star Trek-konferanse,» sa Stephenie.
«Kanskje de er her for å se oss dø,» sa Gunn-Marte-Petunia.

Vi kjøpte et kart hos turistinformasjonen og så basen til den onde Fedön Atkyns merket med en smørkjerne med horn.

Ulempen med bussen var mangelen på privatliv. Vi ble etter hvert sittende kloss opptil en politikonstabel i uniform som hadde med seg en skulderveske med smør. Han så ut som en mellomting mellom en iskald superskurk, en gravid forsker og en politiker. Vi var redde han skulle bli mistenkelige på oss, men heldigvis var han dum som et wienerbrød og like oppmerksom som en to meter høy nerd som har vært våken i halvannet døgn. Han greide tydeligvis å oppfatte noe, for en gang gikk han fram og tilbake i bussen, så forvirret ut og utbrøt med tykk østerriksk aksent «Det er ikke noe toalett!»* Han gikk av bussen rett før Lillestrand.

Før vi visste ordet av det (unntatt Stephenie. Hun fant ut at ordet var «havarikommisjon») var vi framme i Frekstad.

Fortsettelse følger

* Jada, Mikkel, nå har historiene våre krysset seg igjen. Replikken til konstabelen kan dere høre her.

«Se, folkens! Jeg har kjøpt pepperkaker, så vi kan kose oss litt på veien,» sa hun og åpnet boksen. Det var selvfølgelig en boks ferdigkaker. Jeg skulle til å spise en da Unne plutselig nappet den vekk fra meg og kylte den i gulvet så den etterlatte en bulk. Ansiktet hans var dypt rødt.
«Kva i innerste svarte heitaste granskogen er det de finn på?» ropte han i ansiktet mitt, og det gikk et blodkar i det ene øyet hans. Han knelte og bokset pepperkakeboksen gjennom gulvet så den knakk en viktig strukturell del av bilen, og understellet gikk rett i bakken. Et skap med servise gikk opp og flere tallerkener knuste på gulvet. Heldigvis sto bilen stille. Unne fortsatte å brøle, denne gangen henvendt til Gunn-Marte-Petunia.
«Her freistar vi å redde heimebaksten til jul, og så undergrev du heile opplegget ved å kjøpe juks og fanteri! Og eg blir minna på den traumatiske opplevinga det var å ikkje få ferskt smør frå den lokale smørbonden på Sunnmøre – kan du i det heile teke tenkje deg kor ille det var for meg? Det året åt vi juksebakst til jul! Det er difor eg er med på å slåst mot Fedön Atkyns! Din drittunge!»

Det var den andre bilen vi hadde mistet på turen. Når Unne hadde roet seg ned måtte vi ta bussen.