Ukentlig kumjølking

Ukentlig kumjølking, også kalt UKM, har etter hvert blitt en tradisjon over det ganske land. Arrangementet ble til fordi bønder hadde problemer med å få mjølka kyrne sine. Løsninga bøndene fant var relativt genial. Det finnes tusenvis av ungdommer i landet som har lyst til å uttrykke seg kunstnerisk på forskjellige måter, men mange av dem suger. Den aller første UKM ble avholdt i Hønefoss i 1994, da en gjeng lokale bønder inviterte ungdommer til å framføre sine kulturelle makkverk i fjøsa sine. Dårlig musikk gir kyr en abnorm økning i mjølkeproduksjonen,og mens bøndene kunne glede seg over å få mjølk i bøtter og spann (flest spann) var ungdommene svært fornøyde fordi de hadde fått spille uten å måtte bestikke noen.

I morgen skal jeg spille på UKM i Nittedal sammen med bandet End All Frequency. Jeg håper vi får satt i gang ei lita mjølkeflodbølge der oppe.

Bassist og Trommis Ønskes

Jeg har ikke noe annet å skrive om i dag, så jeg gjengir like så godt en plakat jeg og Johannes har laga. Vi skal nemlig starte et nytt band, og jeg har ikke noe å tape på å legge ut annonsen her, sjøl om jeg er usikker på hvor mange trommiser og bassister som leser denne bloggen. Dere er sikkert glade for å få en reklamepause uansett.

Vi er to gitarister / vokalister / keyboardister på 16 som søker etter trommis og bassist til et progressivt heavy / thrash metal band. Vi finner inspirasjon i det aller meste innen rock og metal, men har også lyst til å blande inn noe blues, jazz og klassisk musikk. Mellom 14 og 18 år. Du må ha en del erfaring på instrumentet, være god rytmisk og du må kunne spille i flere tempoer og taktarter.

Noen inspirasjonskilder:

• Dream Theater
• Metallica
• Opeth
• Mastodon
• Led Zeppelin
• Queen
• Black Sabbath
• The Beatles
• Pink Floyd

Ta kontakt med Johannes eller Stig på E-post.

Jbyrkjeland[krøllalfa]yahoo.no

StigJB[krøllalfa]gmail.com

Jeg vil gjerne nevne at det opprinnelige plakaten ikke var trykka i Comic Sans. Det står det respekt av.

Transport

I dag har jeg reist langt og lenge og lenger enn langt og enda litt lenger. Jeg skulle til Rud skole og øve med bandet mitt. Først tok jeg da t-bane ned til Oslo S, og der gikk brannalarmen. Akkurat det virka det likevel ikke som om folk brydde seg noe videre om. Da var det et større problem at stort sett alle toga var forsinka, og at det var mange folk og jeg hadde lyst på sjokolade. (Til en forandring.) Derfor tok jeg t-banen til Helsfyr og buss derfra. Og da jeg skulle hjem igjen tok jeg først buss til Lillestrøm og så et svensk tog til Oslo S derfra. Men nå er jeg hjemme og nå kan jeg sove.

Skolen vår blir også angrepet av tannlegezombier. Alle vindua i klasserommet er planka igjen, og utafor hører vi lyder som minner om tannlegeinstrumenter. Derfor er vi egentlig svært glade for at vindua faktisk er planka igjen.

Skallmann er kul, og jeg er Stig. God natt!

Seks tusen fire hundre og førtitre

For en gangs skyld er tittelen på innlegget totalt urelatert til innholdet, og egentlig til noe som helst. 6443 var mitt forsøk på å komme opp med et tilfeldig tall, så langt det lar seg gjøre for et menneske å finne på noe tilfeldig.

Jeg har begynt å like de lange t-baneturene jeg tar hver torsdag for å komme til og fra bandøvelse. Det er en fin anledning til å sitte å lese i boka mi, som for øyeblikket er Norwegian Wood av Murakami Haruki. Dessuten later det til at det blir en tradisjon med tiggere som kommer inn på t-banen omkring Rødtvedt og legger lapper på setene. Jeg mistenker meget sterkt at det er organisert, ettersom det har skjedd nå de siste to ukene på samme tidspunkt men med forskjellige menn og forskjellige tiggeårsaker på lappene de deler ut.

I morgen skal jeg ha heldagsprøve på spansk, så jeg avslutter med et par setninger på spansk.

Me va a matar una lavavajillas. Sin embargo, me duele mi ordenador.

Pepperkaker og plektere

Selv om pepperkaker som klær kan høres ut som et interessant konsept for noen, kan jeg forsikre dere alle om at det bare vil ende i klabb og babb. Pepperkaker er lagd for å etes, og hvis man skulle ha lyst til å ha dem på kroppen vil de bare bli vasne og klamme av å bli utsatt for en dag med svette. De er dessuten for stive til at det vil være praktisk å bevege seg rundt med dem. Attpåtil er det grufull sløsing med mat, ettersom det vil være noe uhygienisk å skulle fortære dem i etterkant av å ha hatt dem på seg.

Jeg trodde jeg mista det ene gitarplekteret mitt for en uke sida eller så. Jeg fant det i hvert fall ikke, selv om jeg hadde en mistanke om at det befant seg på rommet mitt, kanskje helst i senga mi. Da jeg tok t-banen til bandøving i dag, skjedde det imidlertid noe merksnodig. Da jeg reiste meg opp etter å ha sittet på banen i underkant av en halv time, hørte jeg noe som falt i gulvet, og jeg trodde det var et av plekterne jeg hadde med. Det viste seg å være det plekteret jeg hadde mista, eller et tilsvarende som hadde ligget i vogna før jeg satt der. I begge tilfelle er det en ytterst mystisk hendelse. Hvis det  var mitt plekter, har det altså ligget i ei pose ei stund, hvor jeg ikke trodde det kunne ha falt. Og uansett er det da rart at det ikke falt ut av posen da jeg gikk hjemmefra til t-banen. Hva blir det neste?

Dette var dagens magiske hendelse. Ha gode netter og fortær pepperkaker.

Aspartam

I dag hadde det nye bandet mitt, som foreløpig heter Aspartam, sin første bandøvelse. Dette blir moro. Vi har tenkt å spille musikk med smak av band.

Da jeg venta på t-banen hjemover, kom jeg i snakk med et av Jehovas Vitner. Huff, tenker dere kanskje. Det er fordi dere ikke skjønner åssen man skal håndtere dem. Husk på at dette er mennesker hvis omtrent eneste arbeidsoppgave er å prate med folk, så det er de gode på. Hvis du er redd for å bli utsatt for evangelisering, er det bare å si på et tidlig tidspunkt i samtalen at du er kristen fra før. Da står du plutselig bare igjen med en hyggelig og dyktig samtalepartner.

Jeg endte opp med å bli spurt om jeg trodde det ville bli fullstendig fred noen gang. Jeg svarte at mennesker aldri vil få til det. Så lenge noen tjener på at det ikke er fred, vil det ikke bli fred. Men vi kan alle gjøre en innsats der vi er, og det oppfordrer jeg alle til å gjøre.

Ha en fin kveld!