Jons ok

Hva er et ok? Mange vise menn har stilt seg selv dette spørsmålet, men ingen av dem har funnet noe tilfredsstillende svar på det. Det trengs nemlig en tulling som meg for å gjøre noe sånt. Et ok er en femkrone som ingen har snudd på.

Eventuelt kan man fjerne mellomrommet i overskrifta og ende opp med jonsok, navnet på en høytid også kjent som sankthans eller midtsommer. Det er denne tida på året da alle legger seg til å sove i skogen og får magiske kjærlighetsdrikker fra alver mens de selv er i drømmeland. Noen er redd for at det skal skje med dem og velger heller å være våkne hele natta mens de brenner bål. Det skal jeg gjøre!

Bål er morsomme, for de brenner. De plasker og knitrer og gjør skumpuffer myke og gyllenbrune hvis man holder dem inntil. Det morsomste er så klart å brenne hekser på dem. Jeg håper jeg møter noen hekser jeg kan brenne mens jeg våker.

Er det noen som har andre planer for jonsok, så gi meg gjerne beskjed.

Den gamle Facebook

Det er så klart bare én Facebook, og det er den jeg kaller gammel. For det første begynner folk å bli lut lei av greia. Det gjelder deg også, ja. Ikke prøv å nekte for det. Det som jeg bryr meg mer om er personvernet, som er nærmest ikkeeksisterende på Facebook. Blant annet har hele Internett alltid tilgang til «grunnleggende informasjon» om deg, som inkluderer navn, profilbilde, kjønn, nåværende bosted, nettverk, venneliste og sider du er tilhenger av. Det burde være grunn nok til å forlate sida for godt, men ingen veit hva som skjer med alt det personlige innholdet du allerede har delt. Men nuvel!

Dette er egentlig en gladsak. I dag fant jeg ut at det er fire nerder som har satt seg som mål å skape en sosial nettverkstjeneste uten sentrale servere, hvor all kommunikasjon skjer over krypterte forbindelser og hele pakka skal ha åpen kildekode. Det burde ikke overraske noen at slike prosjekter finnes, men gutta her har grunn til å være optimistiske. De hadde som mål å få 10 000 dollar i økonomisk støtte til prosjektet fra donorer så de kunne jobbe med prosjektet hele sommeren. I skrivende øyeblikk har de mottatt 178 788 dollar, som burde være nok for å holde dem med nerdedrivstoff hele veien. Jeg gleder meg til å kunne delta i sosial nettverking uten å være redd for personlige detaljer, for i dag gjemmer jeg meg bak Hatten min på Facebook for å la være å dele for mye.

Er det flere som synes dette høres spennende ut, eller noen som ikke kunne brydd seg mindre om en flue hos Kongen? La meg få vite noe! Her er noen lenker for de nysgjerrige.

http://www.joindiaspora.com/

http://xkcd.com/743/

http://www.reclaimprivacy.org/

Og de som savner meg (ikke Hatten) på Facebook kan undersøke mitt underfundige kvitter hos Twitter.

Hvordan kjøpe pannekaker

Dette er faktisk noe Mikkel har skrevet om før, men jeg mener at det han har skrevet bare er tull og kommer derfor med min egen, feilfrie gaid.

1. Spis opp suppa di. Om du ikke spiser opp all suppa di, har du ikke sjans til å bli sulten nok til at det er verdt å kjøpe pannekaker i det hele tatt.
2. Si ha det til skjorta di. Pannekaker koster som kjent skjorta, og om du har en veldig fin skjorte du gruer deg til å miste bør du ta deg litt tid til å få sagt skikkelig adjø.
3. Gå inn i jernvarehandelen hvor de selger pannekakene på auksjon. Noen har prøvd å kjøpe pannekaker på f.eks. Coop Mega, men det funker dårlig. Der selger de bare Napperakrer, og det vil du ikke vite hva er engang.
4. Still deg fremst i auksjonslokalet og vreng av deg skjorta. Slik påkaller du deg oppmerksomhet og tiltrekker pannekakeselgerne.
5. Glem alt sammen og løp av gårde med et par liter tau.

Om du følger disse enkle punktene til punkt og prikke er du garantert å nyte pannekakenes himmelske galskap inntil Dommedag og Ragnarok eller eventuelt til det ikke er mer igjen.

Tyverialarmer

Dere kjenner så klart til dem. De er firkanta og avlange, ca. 1 cm × 5 cm, har en strekkode på seg og får butikkalarmen til å pipe om du tar dem med deg ut av butikken uten å betale for varene dine. Har dere noen gang lurt på hva som er inni dem? Det har jeg.

Denne usunne nysgjerrighet har så ført til at jeg har dissekert et par av disse alarmene. Det er med stor stolthet jeg nå avslører innholdet. De inneholder tre tynne metallstrimler, to av dem er litt smalere og tynnere enn den siste. Og de er laga av et eller annet magnetisk metall, for de er magnetiske.

Så dermed har jeg sett meg nødt til å skuffe alle som var av den tro at disse alarmene inneholdt små rosa dverger som skriver bibler. Det er ikke riktig, de finner man i batterier.

Om hvorvidt det kan diskuteres

Egentlig hadde jeg tenkt å åpne dette innlegget ved å gratulere de observante leserne mine, men så kom jeg på at det jeg skulle gratulere dem for krever minimal dugleik innafor området observasjon. For hvis man ser at noe mangler, har man da observert det? Jeg ble uviss på svaret og avbrøt gratulasjonen. Det dere eventuelt skulle ha observert, eller oversett, var at jeg ikke la ut noen aprilspøk på bloggen.

Hadde det egentlig gjort noen forskjell om jeg hadde gjort det? Med frykt for å virke ustabil konstaterer jeg at jeg ofte farer med usannheter i mine sprø innfall som kommer til sin rette på dette nettstedet. Jeg skreiv for eksempel, i innlegget som ble offentliggjort den 23. mars, følgende sludder:

På femhundretallet var penger laga av bark og kunne samles opp i tomme brønner.

Det er ikke sant. Liknende eksempler på usannhet her på bloggen er det flust av, og jeg skal spare dere for flere gruoppvekkende eksempler. Som dere kanskje skjønner, mener jeg at det ville ha vært overflødig og på grensa til hyklerisk å spøke med dere på den 1. april, selv om det er en ganske velkjent tradisjon. Det er akkurat som om julenissen skulle ha spist pinnekjøtt på julaften; kaudervelsk og en knøttliten apekatt.

Med et kjapt tilbakeblikk på dagens overskrift gjentar jeg nå spørsmålet: Kan det diskuteres? Kjør debatt!

Penger på femhundretallet

Nå er det en stund sida sist jeg la ut et innlegg. Det kan delvis bortforklares med at jeg var leder på et Fristilkurs fra onsdag til søndag, men for de to siste dagene er den eneste unnskyldninga at jeg ikke gadd, og det er ikke en veldig god unnskyldning.

På femhundretallet var penger laga av bark og kunne samles opp i tomme brønner.

Egentlig burde jeg gjøre andre ting nå, som å skrive et par ting som snart må leveres inn. Vi snakkes.

Framtida til kameraet

Nå skal jeg altså spekulere i åssen kameraet vil utvikle seg i framtida. Det er alltid gøy å spekulere, for man kan komme til å ha rett! Skjønt, når det er jeg som spekulerer er det nok heller tvilsomt.

Først kan jeg jo oppsummere litt av kameraets utvikling de siste åra. De har blitt mindre, mer elektroniske, mer rosa og billigere. Samtidig har de begynt å smake vesentlig dårligere, i såpass stor grad at man ikke lenger kan få servert kameraer på franske restauranter.

Jeg tror mye av utviklinga vil fortsette i samme retning. Kameraene vil etter hvert bli så elektroniske at de bare består av strøm og mister alt fysisk og håndgripelig. De vil ikke lenger kunne has i lomma eller andre praktiske steder, men må oppbevares i et dertil egna futteral av gull. Det vil føre til at prisene skyter i været, men til gjengjeld vil de smake mye bedre. Fargen vil gå bort fra rosa og i retning halvoransje, og størrelsen vil være irrelevant.

Samtidig vil menn fra Europa danse med tresko.

Slik og sånn

Som man ofte sier når noen står på hodet og spiller NES: Du er meg en fin en! Jeg vil gjerne få frem at dere også er noen fine mange. Men egentlig har jeg ikke noe veldig spennende å skrive om i dag. Derfor vil jeg skrive om brødskiver.

Det er som kjent bare Norge som har riktig brød. Andre land i verden har bare tullebrød som loff og mørkt rugbrød som smaker dritt. I Norge har vi godt utvalg av grovt brød som smaker godt. Det er derfor vi er så glade i brødskiver her. Brødskiver skal være nøyaktig 2,045 tommer tjukke og forskjellen mellom tjukkelsen på toppen og bunnen av skiva bør ikke være større enn 70 %. Hvis det skulle løsne smuler fra brødet mens du skjærer det opp må du samle opp alle smulene i en vannkoker. Når vannkokeren er full må du fylle på to desiliter appelsinjuice og koke det opp fire ganger. Miksen som er igjen bruker du til å tette hull i veggen eller gulvet.

Slik må det være hvis man skal opprettholde et visst nivå av respekt mellom de ulike inntektsklassene i samfunnet.

Om min framtidige svigermor

Whehey, håper jeg ikke har gapa over for mye nå. For det første har jeg ennå ikke noen planer om å gifte meg på en god stund, og heller ikke noen aktuelle kandidater. Det kunne nesten være gøy å spørre noen nå for å merke meg reaksjonen, men det er ikke det jeg skal gjøre nå. Jeg skal faktisk skrive om min fremtidige svigermor, men fordi fremtiden er ubestemt og allle muligheter ligger åpne kan jeg skrive hva jeg vil og likevel ikke ta feil.

Min fremtidige svigermor heter Grundremollen og er fire meter lang. Hun har to stekepanner sveisa fast til den ene lillefingeren og synes det er litt upraktisk når hun spiller gitar. Derfor spiller hun ikke gitar, men munnharpe. Hun er munnharpesolist i KORK og tjener femti tusen i året på det. Disse pengene bruker hun ikke til praktiske ting, men til å isolere veggene i sitt arkitekttegnede hus mens hun ler av alle som bor i hus som ikke er tegna av arkitekter. Når hun har ferie løper hun til Trondheim og rundt Nidarosdomen et par ganger før hun tar trikken til Stavanger og drikker øl på jernbanestasjonen. Så bruker hun den neste dagen til å finne veien hjem igjen med bind for øya.

Grundremollen har en datter som er gift med meg. Derfor har Grundremollen kjøpt en statue av Barack Obama som hun spikrer fast til skorsteinen i huset sitt. Mens naboene ler av dette merkverdige synet skriker hun at femhundrelapper er «Gyselige!» og går og legger seg med stekepannene dinglende fra den ene sida av senga. Slutt på historien om min fremtidige svigermor.

Huff, nå som jeg har skrevet dette håper jeg at en slik kvinne jeg har beskrevet ikke vil eksistere. Da blir jeg jo nødt til å gifte meg med dattera hennes.

Over og ut, hilsen Stig.

Mens vi venter på sannsynlighet

I den første tima vi hadde på skolen i det nye året 2010, en mattetime, begynte vi på et nytt kapittel, et kapittel om sannsynlighet. Et av eksemplene læreren demonstrerte på tavla var sannsynligheten for å få “kron”-sida opp på to mynter når man kaster dem samtidig. Det fikk meg til å lure på følgende: Hva er sannsynligheten for å finne to mynter på vei til skolen når man starter på sannsynlighetsregning samme dag? Jeg tror den er ganske liten, og det gjør det desto morsommere at det skjedde i dag. Jeg velger å ta det som et sikkert tegn på at jeg kommer til å kjenne meg glad en eller annen gang i løpet av 2010.

Et annet morsomt sammentreff jeg opplevde for ikke lenge sida, var på julaften. To dager før, altså den 22. desember 2009, var jeg i byen og kjøpte julegaver til foreldrene mine. Jeg kjøpte også en billig kalligrafipenn til meg selv i en bokhandel på impuls. Lite ante jeg da hva som ville vente meg da jeg åpna gavene mine på julaften… En av gavene var et kalligrafisett som var kjøpt inn god tid i forveien. (Som igjen tyder på at noen er flinkere til å kjøpe julegaver i god tid enn visse andre =D) Slikt et underlig sammentreff tar jeg som et tegn på at jeg er pukka nødt til å tilegne meg enorme ferdigheter i denne kunstformen som går ut på å skrive fint.

Dagens gjenstand: Fyllepenn.

Hvorfor er det så få som gidder å bruke slike for tida? De eier.