Dette er bloggens siste år

Hvis verden går under i desember, vel å merke. I så tilfelle er det ikke bare bloggens siste år, men også iskremens siste år, og det ville være grusomt.

Det sømmer seg men en liten oppsummering av de siste månedene. Julekalenderen ble ganske vellykket, jeg holdt målet om et nytt innlegg hver eneste dag. Artig faktum: Alle innleggene ble lagt ut innen midnatt, men uansett hva det reelle klokkeslettet var står det at de ble lagt ut klokka 10 om morgenen. Bloggen fikk nok visninger til at desember 2011 er den måneden med nest flest visninger siden begynnelsen om høsten 2009! Den eneste måneden med flere visninger var oktober 2009. Det er selvfølgelig fordi bloggen da var NY OG SPENNENDE™. Januar 2012 hadde ingen nye innlegg, og det var naturligvis få besøk i den perioden.

En annen nevneverdig ting som hendte i løpet av desember var at antall innlegg for andre gang oversteg antall kommentarer. Dere er skikkelig sløve, altså. Kanskje hvis jeg prøver å provosere litt? Datalagringsdirektivet er altfor liberalt!

Jeg håper å få skrevet et par innlegg til snart. Jeg har blant annet tenkt å skrive om hvorfor My Little Pony: Vennskap er ren magi er en bra fjernsynsserie. Det kan dere glede dere til!

Ikke glem å pusse tennene deres nesten flinkest hver dag. Vi blogges! (urk)

Sannheten om tunge kuler laga av polyuretan.

På noen utvalgte steder i dette landet kan man betale for å få lov til å kaste disse tunge kulene bortover en rett og glatt bane i håp om at men vil greie å få ti kjegler laga av tre til å falle ned. Dette er faktisk en sport. Den kalles bowling. I dag bedrev jeg denne sporten

Men hva er nå denne sannheten jeg referer til i overskriften? Sannheten er at disse kulene egentlig er et skalkeskjul for politikere. De gjemmer seg inne i bowlingkulene hvor ingen kan se dem for å slippe unna de kritiske spørsmålene til media og andre folk. Så neste gang du ser en politiker komme med unnvikende svar på ting, vit at den lengter etter en bowlingkule å gjemme seg i.

Ja, jeg.

Politikk, faktisk

Intro: Egentlig hadde jeg tenkt å skrive dette innlegget, eller noe som likner, i går. Jeg glemte å skrive det ferdig og slo av maskina før jeg fikk lagra det på noen måte.

I dag var jeg altså representant på Ungdommens Bystyremøte, det visste dere så klart fordi jeg egentlig holdt på å skrive det i går. Jeg er overbevist om at dere er synske. Den eneste grunnen til at jeg faktisk skriver innleggene mine i stedet for å la dere synse dem, er fordi jeg vil gi dere gleden av å finne ut at dere hadde rett.

Samma det, det var UBM jeg snakka om. UBM er en samling der ungdom over 168 cm møtes for å skifte navn til Pia eller Jens og bake ostekake. Jeg følte meg nesten som en sivilt ulydig demonstrant der jeg satt på UBM, lot som om jeg bytta navn til Pia uten å gjøre det på ordentlig og så spiste opp all ostekaka bak ryggen på de ærlige deltakerne. Det er herlig å være ond av og til.

Mikkel, som også var representant, var ikke like slem som meg. Han bytta navn til Jens, men han syntes det var verdt det etter at han fikk en melding til skolen fra Oslos ordfører Fabian Stang.

Så kan jeg også nevne at Mia har fått seg ny blogg. Det kan bli spennende.

Hva hadde egentlig dette innlegget med politikk å gjøre?

Ikke bare mennesker trenger mat

Faktisk er mat også noe som trengs av politikere, hvor merkelig det nå måtte virke for dere. Det er merkelig nok et faktum at disse uforståelige vesenene trenger mat selv om de bare sitter inne i diverse komiteer og møter dagen lang. Men dette er en digresjon.

De ikke-menneskene jeg egentlig hadde planlagt å skrive om er skapninger som virker mye mer tilgjengelige for mannen i gata. Jeg snakker om fugler. Små fjærdekte kjøttklumper som lever sammen med oss. Nede ved Akerselva i Oslo bor det for eksempel stokkender, måker og duer. Selv om de ikke er politikere trenger de mat, og det kan vi hjelpe dem med. Koselig for oss er det også, for fuglene blir glade når de får mat, bare se!

I alle tilfelle er det en flott anledning til å komme seg ut og glede seg over at det er snø i gatene og at biler står og spinner bak høye brøytekanter. Egentlig synes jeg ikke veiene burde brøytes i det hele tatt om vinteren, det hadde vært så utrolig mye koseligere. Å sette seg på et bakeri med kakao og kake og se på skiløpere i Storgata hadde vært storslått.

Se så glad dua Fridtjof blir for å få mat!

Ha det bra!

Det er vanskelig å være gal

Det var i alle fall det jeg tenkte da jeg sto på Helsfyr og venta på den forsinka bussen. Jeg hadde lyst til å rope “Statoil!” og “Stamceller!” som er de to verste banneorda jeg kom på i farta. Det er vanskelig å få seg til å rope slike grufulle ting i full offentlighet, så jeg fikk ikke sagt det høyere enn at det ikke kunne høres et par meter unna.

Dere må likevel ikke tro at jeg har noe imot stamceller. Stamceller er utrolig praktisk å ha, ettersom de deler seg og erstatter gamle celler i kroppen som dør. Uten stamceller ville man ikke levd særlig lenge, for da ville kroppen ha blitt for gammal ganske fort. Stamcelleforskning, som kan være et ganske hett tema, skal jeg ikke skrive noe om. Jeg vil til en stor grad holde bloggen min politisk nøytral, slik at den kan være til størst mulig glede for flest mulig.

Dagens innlegg runder av med det kjente ordtaket: Aldri så galt at du ikke har ti fugler på taket. Drøm søtt om pingviner og gnuer, med hilsen fra Stig.

Sylteagurkoverraskelse!

Joda, jeg prøver å komme inn i en rutine med å poste et blogginnlegg hver dag, og det går faktisk ganske greit så langt. Helger gjelds ikke, for da prøver jeg å være sosial. Det greier jeg også som regel. Når jeg er sosial gidder jeg ikke å skrive innlegg på bloggen, for det kjennes så kjipt å måtte avbryte sosialisering for å skrive noen velvalgte ord til folk som gidder å lese dem på internett. Det er tross alt Internett vi snakker om her, så folk kan alltids finne noe annet å lese om hvis jeg er opptatt med å være sosial. Dessuten kan det diskuteres om de ordene jeg skriver på bloggen egentlig er så velvalgte, men de er i hvert fall valgte.

Noe annet som er valgt, er hvem som skal sitte inne på Stortinget og bestemme en hel masse viktig de neste fire årene. Og resultatet av det er man så klart fornøyd med. En Høyre / FrP-regjering ville ikke vært spesielt gunstig. Det er faktisk over halvparten av Norges befolkning enige med meg i. Hurra! Jeg må likevel innrømme at jeg synes ganske synd på Venstre. Det er surt å miste ni mandater og stå igjen med to. Dessuten vil vi ikke lenger kunne nyte Lars Sponheims humoristiske sans, som så ofte har kommet til uttrykk på Stortinget ved tidligere anledninger.

Til slutt vil jeg gjerne lære dere alle litt om Skottland.

Skottland er et land som ligger nord for England. De største eksportvarene er haggis, Sean Connery og sekkepipemusikk. Dette har ført til at Skottland har et svært frynsete rykte i mange land. Alle mennesker med opprinnelse fra Skottland er også veldig gniene. Det kan bekreftes ved å observere skotske hanner nedenfra. De er for gjerrige til å bruke undertøy. Huff. Haggis er forresten mat.

God natt folk!

Dette dyret er visstnok spiselig. Håper de blir utrydda snart.