Nå som jeg ikke har oppdatert denne bloggen på en stund er det opptil flere viktige hendelser jeg har unngått å skrive om. De har blitt oversett, og om jeg skal si det selv har det skjedd på en relativt elegant måte. (Det er artig å bruke ordet relativt sammen med adjektiv, for da er det umulig å ta feil. Du finner alltid noe som det kan være relativt i forhold til.) Et par av de viktige hendelsene som har blitt oversett er denne bloggens ettårsdag, skolestart og diverse sære drømmer jeg har hatt. Nå skal de emnene på en enda mer relativt elegant måte behandles i dette innlegget.
Denne bloggen er nå ett år og elleve dager, som vil si 376 dager, et fint og rundt tall. Dette kan dere best feire ved å spise en is eller drikke en kopp te.
Jeg har begynt i andre klasse på videregående. Det er gøy, fordi vi faktisk får oppgaver på skolen som ganske enkelt går ut på å skrive en sang. Og som alle veit er det relativt utrolig gøy å skrive sanger.
En natt drømte jeg blant annet at jeg røykte hasj. Virkningene var at synet blei litt forvrengt og det var vanskelig å løse en Rubiks kube. Hvis det er noen hasjrøykere der ute ler dere dere sikkert skakke nå fordi det var helt på jordet.
Jeg er en gang så glad i språk at jeg prøver å lære meg opptil flere av dem, både engelsk, spansk og japansk. Når man lærer et språk er det veldig greit å kunne få respons på språket sånn at man kan lære av egne feil. Hvem er vel bedre egna til å gi tilbakemeldinger på språk en de som selv snakker det? Det hender så klart at det er noen. Blant annet har jeg hørt at noen høyskoler og universitet i England av og til får inn søknader fra utlendinger som er bedre skrevet enn de som kommer fra engelskmenn, men stort sett kan det være greit å komme i kontakt med de som bruker et språk hver eneste dag. Derfor finnes det en nettside hvor man kan registrere seg for å legge ut tekster skrevet på språk man lærer og få dem kommentert og retta av folk med språket som morsmål.
Av og til er man så heldig at man får valget mellom to forskjellige ting som begge er fine. For eksempel kan det være man må velge mellom sjokolade eller pannekaker. Begge deler er kjempegodt, og det er vanskelig å velge hva man vil ha. For noen kan det hende at dilemmaet gjør det så vanskelig å bestemme seg at de trekker seg vekk eller svimer av, men det er det ingen grunn til. I stedet for å ende opp med ingenting eller bare ett av valgene, kan du si «ja takk, begge deler» og ta begge delene.
Ja, det kan hende noen prøver å hindre deg i å ta begge delene og prøver å slå deg ned så fort du strekker ut hånda etter det andre, men det er strengt tatt ikke noe å bekymre seg for. Du løper ganske fort, og hvis det er matvarer i bildet (som for eksempel sjokolade og pannekaker) kan du bruke det gamle trikset fra barneskolen og slikke på begge deler. Da vil de som prøver å hindre deg i å stikke av med for mye miste apetitten og la deg løpe din vei.
Det kan også nevnes at jeg i dag har skrevet et gjesteinnlegg på bloggen til Ingrid. Sjekk det ut og gled henne med en kommentar!
Den som ikke kan forutse framtiden, er dømt til å oppleve den. Hvis man har flaks kan det til og med være mulig å påvirke den. Fortida, derimot, finnes ikke. Den kan ikke observeres eller påvirkes, og å prøve å forutse den vil være som å spise nudler med en fotskammel. Derfor går jeg til skolen hver dag i stedet for å ta bussen.
Horisonten, som i følge tittelen har mørke skyer under seg, er langt unna. Det som er stilig er at man aldri kan komme seg dit, fordi den flytter seg med deg. På samme måte er det ikke feil å si at vi befinner oss i midten av universet, for det ser i høyeste grad slik ut. Man kan se like langt i alle retninger, og derfor har jeg aldri barbert hodet og bruker hatt.
Dette innlegget har gitt dårlige begrunnelser for hverdagslige ting, og derfor blogger jeg.
I dag var det nemlig den offisielle pannekakedagen, men hvor mange pannekaker tror dere jeg fikk spist? Dere trenger ikke svare på det spørsmålet, for jeg kan fortelle dere med en gang at jeg ikke fikk spist noen i det hele tatt. Det hører dere fra meg, som ofte blogger om kaker. Likevel har jeg ikke selvrespekt nok til å få i meg noen skikkelige pannekaker når jeg for en gangs skyld har en riktig god unnskyldning.
Noe annet jeg har, er en veldig god grunn til å glede meg til helga. Det er tidspunktet for Juventeskolen, Juventes viktigste samling for skolering. Som også er en veldig koselig og sosial samling, og uansett er verdt å dra på. Klemmer venter meg. Og som kompensasjon for dagens manglende pannekakefortæring ser jeg denne videoen. Det er godt noen veit å ta vare på de viktige merkedagene.
Som dere har fått i dere med teskje om og om igjen går jeg på rikets tøffeste skole, Foss videregående skole. Vi er så kule at når andre skoler knuser tomater med balltre velger vi å ha konsert med en haug låter av det britiske bandet Queen. Det er faktisk så kult at det er gøy å være med på. Jeg står i koret og synger basstemme, og selv om den av og til går veldig lyst (enstrøken A!) er det gøy. Dette er nemlig musikk jeg liker.
Med andre ord: Queen er bra, å knuse tomater med balltre er kjedelig. Det er sånne ting man driver med på skoler som Elvebakken. Andre steder i landet gjør de sikkert ting som er enda tåpeligere igjen, som å velte kyr eller stå på telemarkski i ei hengekøye. Det er altså ikke uten grunn at jeg går på den skolen jeg gjør.
Dagens dikt skreiv eg i norsktima på skulen i dag, saman med min gode ven Ola. Det er difor det er så bra.
Hjarterknekt ligg på botnen av dunken
Han kjenner seg noko molefonken
No kjem Erik frå Renovasjonsetaten
Han køyrer bort dunken med pålegg frå Staten
Vegen mot fyllinga er lang og bratt
Med eitt vert dekket til søppelbilen flatt
Ein punktert søppelbil er som ei kake
Og denne kaka har for mykje krem
Vegen tilbake er stengd av ei stake
No har hjarterknekt eit problem
Bilen køyrer som solskin i natta
Hjarterknekt vert liggjande att
Tida kom, tida gjekk
Ho fortalde historier frå barndommen
Vegen var no ein framandkar
Han tok staka i handa og vandra inn i solnedgangen
Hjarterknekt var atter åleine
Einsemda klypte ham i nasen
Kommenter og fortel meg kor fantastisk godt skrive dette diktet er.
Nå som feriens herlige fløyelspute gjør seg klar for å bli revet bort under hodene våre, er det godt å kunne se noen lyspunkt. Vintersolverv ligger bak oss, og større og større deler av døgnet er dermed lyst opp av den enorme kosmiske hydrogenbomba vi kaller Sola. Det betyr at det blir lettere å stå opp om morgenen, og det er en fordel fordi det vanligvis er utrolig vanskelig å stå opp. Greit med litt hjelp.
I år 2010 (som Språkrådet har bestemt skal uttales “To tusen og ti” og ikke “Tjueti”) er ett av mine nyttårsforsetter å få flere kommentarer på bloggen min. Det er praktisk å kunne skylde på andre enn seg selv når forsettene feiler, men dere er skikkelig koselige hvis dere hjelper meg.
Dere er også veldig koselige om dere gir en god klem til alle klassekameratene deres på første skoledag etter ferien. Det er slike småting som gjør tida fram mot sommerferien litt lettere å holde ut. Hvis dere har et piano i klasserommet sånn som oss, kan jeg love dere at folk blir veldig glade om dere spiller Beatles-sanger i ett kjør. Hvis dere ikke har piano i klasserommet, kan dere gjøre følgende:
if(fødselsår <= 1993)
angre("Jeg søkte ikke musikklinja");
else
husk("Søke musikklinja på videregående");
Med disse tvilsomme visdomsord avslutter jeg ferien.
I dag har jeg reist langt og lenge og lenger enn langt og enda litt lenger. Jeg skulle til Rud skole og øve med bandet mitt. Først tok jeg da t-bane ned til Oslo S, og der gikk brannalarmen. Akkurat det virka det likevel ikke som om folk brydde seg noe videre om. Da var det et større problem at stort sett alle toga var forsinka, og at det var mange folk og jeg hadde lyst på sjokolade. (Til en forandring.) Derfor tok jeg t-banen til Helsfyr og buss derfra. Og da jeg skulle hjem igjen tok jeg først buss til Lillestrøm og så et svensk tog til Oslo S derfra. Men nå er jeg hjemme og nå kan jeg sove.
Skolen vår blir også angrepet av tannlegezombier. Alle vindua i klasserommet er planka igjen, og utafor hører vi lyder som minner om tannlegeinstrumenter. Derfor er vi egentlig svært glade for at vindua faktisk er planka igjen.
Ubuntu er et afrikansk ord som betyr “Jeg er fordi vi er”. Det er også navnet på en Fairtrade-cola og et operativsystem. I dag har jeg installert operativsystemet, nei, colaen på datamaskina mi. Det virker! Nå er det så seint at jeg vil legge meg, jeg har engelskprøve i morra, men jeg gleder meg til å komme hjem og bruke mer Ubuntu.
Og takk for mange kommentarer på forrige post! Nå mangler jeg bare flere gutter som leser og kommenterer bloggen min. En jevn kjønnsfordeling må jo som kjent etterstrebes på alle samfunnsområder.
Sendt av Stig Johan 
