Redskap Med Skaft og Hardt Blad til å Grave Med

Det er ikke noe annet å gjøre enn å skrive litt om hva som skjedde på speiderleiren jeg var på forrige uke. Jeg tok redskapet med skaft og hardt blad til å grave med fatt og begynte å lage et hull i bakken. Noen av grunnene til dette skal jeg forklare. Jeg kan ha vært inspirert av boka Trekkoppfuglen av Murakami Haruki, hvor hovedpersonen i stor grad tilbringer tid sittende på bunnen av en tørrlagt brønn og tenker. Det kan være fint å ha et hull å tenke i, og hvis man er på et sted hvor det ikke finnes noe fra før er det bare å grave et sjøl. Barne-TV-serien Ed, Edd og Eddy kan også ha hatt en viss innvirkning, med tanke på at den lanserte mottoet «Grav et hull, grav et hull,» som har gjort et viktig inntrykk på vår generasjon. I alle fall var det et godt stykke arbeid jeg og de andre som var med å grave hullet la ned, og vi var alle veldig engasjerte. Etter å ha jobba med hullet i to dager var det omtrent tre meter dypt, men med vår fantastiske stige som vi lagde var det ikke noe problem å komme seg opp.

Det er bedre med et hull i bakken enn et i tennene.

Det var en stor sorg for oss at det brått begynte å regne kraftig. Vi ble nødt til å grave grøfter rundt telta våre og drenere vannet bort til hullet (som forresten het Staminetter). Vi fikk unna noen hundre liter vann på denne måten, men hullet blei så vått at vi ikke kunne grave mer i det. Heldigvis hadde vi gravd hullet så dypt at vi var kommet helt gjennom det rundt to meter tjukke laget av leire og nådd sand i stedet. Leire leder vann dårlig, men sanda gjorde en formidabel innsats i å trekke unna vannet. Staminetter var derfor et førsteklasses avløp for leiren vår.

Dessverre fikk jeg ikke noe tid til å sitte på bunnen av hullet og tenke, men gleden vi fikk fra å grave det er ikke ubetydelig. Å fylle det igjen var ikke like gledelig, men hvis vi ikke hadde gjort det ville sikkert bonden som eide jordet vi hadde speiderleir på blitt forbanna og løpt etter alle speiderne med ei hagle.

Og nei, jeg kommer ikke til å kalle et redskap med skaft og hardt blad til å grave med for en spade.

Ikke tilgjengelig for øyeblikket

Det er et rimelig langt øyeblikk det er snakk om i dette tilfellet. Normalt tar det ikke mer enn et par sekunder å kaste et blikk på noe, men jeg skal være utilgjengelig i ei hel uke. I og med at jeg til en viss grad kan vise tegn til fornuft tar jeg ikke med meg noen datamaskin til en speiderleir uten tilgang til Internett, og det fører til at for eksempel bloggen min ikke vil oppdateres mens jeg er bortreist. Jeg kunne ha tatt meg bryet med å skrive sju innlegg som offentliggjorde seg selv mens jeg var borte, men det gidder jeg ikke. Jeg er en giddalaus agurk.

Hvis dere kjenner noen gamle damer kan dere sende dem til Øysand Camping i nærheten av Trondheim, hvor det neste uke vil befinne seg noen hundre speidere som kan hjelpe dem over veier.

Middelveien

Når du går bortover en vei og den deler seg i tre, da er veien i midten middelveien. Det er den som ikke går lengst mot venstre og heller ikke lengst mot høyre.

Jeg er speider, og speidergruppa vår holder på å starte et roverlag for speiderne over 16 år. Vi har ikke noe navn på roverpatruljen ennå, men vi hadde en del rare forslag. Jeg lager en liten liste.

• Kaffebar
• Er Det Det Det Er
• Nynorskens Venner
• Verdens Navle
• Valgfusk

Mange gode forslag der, altså. Gi meg en klem.

Speiderlivets gleder

Det kommer et tidspunkt i alles liv hvor man er lei av alt man har rundt seg. Man er lei av strøm, innlagt vann, biler, luft, tegneserier og fyllepenner. Det kan til og med være man har prøvd å stable 10 000 esker Grandiosa oppå hverandre og fortsatt er lei av pizza. Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag.

Speidere er noen underlige vesener. La meg et øyeblikk få sitere Ikkepedia.

En speider er en liten fyr som går rundt i gater, drikker Pepsi og dytter gamle damer ut i veien. [...] Skulle du treffe en speider på åpen gate må du ta beina på nakken og løpe til julenissen.

Speidere er også kule, i og med at de kan sprenge løk med bare to pinner og en appelsin. De trenger ikke en gang løk. Dessuten drar de på tur til steder uten strøm og innlagt vann.

Men de er ikke de eneste! Faktisk drar aktivitetslaget i Juvente «Juvente Ut På Tur» på tur i helga, til ei hytte uten strøm eller innlagt vann. Langt inni skauen. Vil noen bli med?

Hilsen den alltid like beredte Stig.

Staten eier viljen din, Wikipedia formidler den

Da jeg i dag begikk min favorittekstremsport, bysykling, kunne jeg plutselig sykle uten henda på styret. Det er første gang jeg har greid det over en lengre strekning enn fem meter! Det er moro, og det bidrar til å gjøre sporten enda et hakk mer ekstrem. Ikke at det skulle være nødvendig.

De neste dagene vil dere forhåpentligvis se noen forandringer på bloggen min , for jeg ønsker å teste ut CSS og gjøre den mer personlig. Hvis den blir seende sinnsjukt stygg ut og fremkaller trang til å spyle øya med klorin og svovelsyre, kan dere si i fra, så jeg skjønner at jeg burde endre litt på utseendet. Men jeg vil veldig gjerne ha en blogg som ser littegranne mer original ut. Jeg tar gjerne i mot positive tilbakemeldiger også.

Fra i går til i dag var jeg på speidersamling og chatta med speidere fra andre deler av verden. Jeg har fått et nytt favorittnavn, nemlig “Gudbjartur” fra Island. Kanskje jeg kan det det som et tredje fornavn? Synes dere “Stig Johan Gudbjartur Berggren” høres sinnsjukt digg ut? Ja!

Jeg møtte også kule folk som ikke var speidere, men som hadde kommet på besøk til oss i speiderlokalet. Det var juventefolk som fulgte etter Mia. Jeg er glad i Vigdis, Vivian, Helle og Philip. Helle er ikke med i Juvente, men hun er kul for det. Jeg hadde vært teit hvis jeg syntes at alle som ikke var i Juvente var teite, men de er ikke teite og da er ikke jeg teit heller. Det synes i hvert fall ikke jeg. Hvis du synes at jeg er teit, er du teit. Selv om jeg er teit av og til. Som når jeg skriver uinteressante blogginnlegg med ordet “teit” brukt alt for mye.

Spis praktisk mat og nyt livet! Nettklem fra meg.