Kampen for julebaksten – del 12

Vi ble stående igjen til vi ikke lenger kunne høre bilen. Stephenie Meyerie hyttet med neven og ropte stygge ting som «Amøbehjerne» og «smørfant». Hun tok stekepanna med baconet og kylte den langt av gårde. Så gikk vi tilbake til hytta og vekket Unne. Han ble lei seg over å høre at Pastor Manders hadde bedratt oss, men han beholdt fatningen og begynte å planlegge.

«No må vi velje ein annan veg til Nordhordland. Pastor Manders har sikkert allereie røpa reisevegen vår. Vi hadde vore framme i Sortland om kort tid, men no foresleg eg at vi reiser gjennom Mandal i staden for. Det er berre ein liten omveg. Men vi treng ein ny bil,» forklarte Unne.
«Jeg kan ringe ei venninne som bor i Trysil, det ligger bare en halvtime unna. Hun kan sikkert bli med på laget også!» sa Stephenie.
«Har hun en bil?» spurte jeg.
«Hun har en bobil. Det blir den koseligste turen noensinne!» smilte hun.

Venninna hennes kom og hentet oss på en time. Heldigvis hadde vi pakket mesteparten ut av den gamle bilen, så vi hadde ikke tapt mye. Til min forferdelse hadde vi blant annet ikke tapt kraftfôret. Stephenie introduserte oss til venninna hennes.
«Gunn-Marte-Petunia, dette er Capro og Unne. Capro og Unne, dette er Gunn-Marte-Petunia.»
«Dere har skikkelig fine skjegg, begge to,» sa Gunn-Marte-Petunia. Både jeg og Unne ble veldig glade for komplimenten og var sikre på at turen videre ville bli hyggelig.

Reklamer

One thought on “Kampen for julebaksten – del 12

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s